Billedtekst: Utøya. Foto: Wikimedia Commons

En time før terroraksjonene startet sendte Anders Behring Breivik sitt manifest til en e-postliste med over tusen personer. Manifestet inneholdt ekstrem nasjonalistisk ideologi, konspirasjonsteorier om kulturmarxisme og islam og praktiske terrorinstruksjoner. Det fokuserte spesielt på konspirasjonsteorien om «Eurabia», at muslimer er på vei til å overta hele Europa, og at Arbeiderpartiet, som det største partiet på venstresiden, er ansvarlig fordi de har gitt mennesker rett til asyl. Men manifestet inneholdt også et glødende hat mot feminisme og skeiv frigjøring som han mente truet kjernefamilien og norsk kultur og derfor måtte bekjempes. Han forestilte seg selv som en slags ridder som skulle beskytte Europa. Angrepet mot regjeringskvartalet og Arbeidernes ungdomsfylkings (AUF) sommerleir var altså ikke tilfeldig. Det var målrettet og bevisst, og terroristen hadde redegjort grundig for det i manifestet.

Mange med muslimsk bakgrunn har rapportert om at de ble utsatt for trusler og hets de første timene, fordi de tilfeldigvis befant seg ute i offentligheten, på gatene eller på bussen

Citat: Linda Forsvik

Da de første meldingene kom om at regjeringskvartalet var utsatt for en terroraksjon og Utøya også var under angrep, startet spekulasjonene om hvem som sto bak. Mange med muslimsk bakgrunn har rapportert om at de ble utsatt for trusler og hets de første timene, fordi de tilfeldigvis befant seg ute i offentligheten, på gatene eller på bussen. Mange var livredde for hvilke konsekvenser det ville få for dem personlig om terroristen var en ekstrem islamist. At politiet arresterte en hvit høyreekstrem mann, burde vært startskuddet på en samfunnsdebatt og et oppgjør om hvordan noen kan radikaliseres av så vanvittige ideer at de mener de ikke bare kan, men må, drepe. Den debatten og det oppgjøret kom aldri. I stedet kom et enormt behov for å ta avstand fra terroristen, som om han ikke var en del av det norske.

Ytringsfrihed i højsædet

Bare fire dager etter terroren fikk Arbeiderpartiet ros av et av landets største aviser, Dagbladet, fordi de «ikke hadde falt for fristelsen til å utnytte tragedien politisk». Det ble raskt en etablert sannhet i media at terroren var en gal manns verk, utført av en ensom ulv. AUF ble nærmest vilkårlige ofre for det egentlige målet som måtte være demokratiet og ytringsfriheten, kronjuvelen i den norske kulturen. Konsekvensene av at denne upolitiske analysen vant frem var todelte. På den ene siden opplevde mange et enormt samhold gjennom rosetogene som var både inkluderende og ga nasjonalt samhold. På den andre siden ble stemmene på den politiske venstresiden fullstendig kneblet, i det som burde vært et oppgjør mot høyrekreftene bak radikaliseringen som til syvende og sist tok livet av 77 mennesker.

Da skrikene fra Utøya hadde stilnet, da røyken fra regjeringskvartalet hadde lagt seg og rosetogene var over, så var det ytringsfriheten som skulle vernes. Ikke ungdommen fra AUF, ikke antifascister, skeive, feminister eller immigranter. Nei, absolutt frihet til absolutt alle ytringer!

Breivik og Fremskrittspartiet

Anders Behring Breivik hadde vært medlem av Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) og Fremskrittspartiet (FrP) i ti år før han til slutt dukket ned i de høyreekstreme ekkokamrene på nettet og ble radikalisert. Isolert sett hadde det egentlig ikke trengt å være et stort problem at en terrorist en gang har vært medlem i et politisk parti. Medlemskap er stort sett åpne og medlemmer kan både bryte loven, lyve, stjele og utnytte andre. Problemet med FrP, både før og etter terroren på Utøya, er at de har tillatt at partiledere og tillitsvalgte har fått komme med uttalelser som kunne vært hentet fra de samme ekkokamrene som radikaliserte Breivik.

I 2010, et år før deres tidligere medlem plasserte en bombe i regjeringskvartalet og dro til Utøya for å drepe ungdommen i AUF på sommerleiren så skrev FrPs stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde kronikken «Drøm fra Disneyland» sammen med styremedlem Kent Andersen. I kronikken tok de et oppgjør med Arbeiderpartiets svik mot den norske kulturarven. Den innledes med «Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler.» Året før hadde daværende partileder Siv Jensen innført det konspiratoriske begrepet «snikislamisering» for å fremstille muslimer som en potensiell trussel mot norske verdier som ytringsfrihet og demokrati.

Højreekstremisme og ytringsfrihed

Da lederen i AUF, Eskil Pedersen som også hadde overlevd terroren på Utøya, fire måneder senere gjorde et forsøk på å snakke om ytringsansvar, ble han angrepet fra alle kanter med beskyldninger om å forsøke å kneble «samfunnsdebatten». Siv Jensen beskyldte Pedersen for å forsøke «å skremme folk fra en demokratisk og fri debatt om utfordringene landet står ovenfor». Og sammen med lederen i FrP sto et tilnærmet samlet pressekorps. Per Edgar Kokkvold, som da var generalsekretær for Norsk Presseforbund, advarte i et intervju i Klassekampen mot å bruke ord som ytringsansvar. Selv om redaktører måtte sette en grense når det kom til menneskeforakt, mente han det ikke måtte skje på bekostning av ytringsfriheten.

Høyreekstreme holdninger og tankegods måtte nå slippe til i samfunnsdebatten for enhver pris…

Citat: Linda Forsvik

Resultatet av denne vanvittige dreininga i debatten, etter den største høyreekstreme voldshandlingen på norsk jord etter andre verdenskrig, var en voksende holdning om at troll som fikk komme frem i lyset ville sprekke. Høyreekstreme holdninger og tankegods måtte nå slippe til i samfunnsdebatten for enhver pris og bekjempes med demokrati, ytringsfrihet og samfunnsdebatt.

En av Breiviks forbilder og en ideologisk inspirasjon til manifestet var «Fjordman», alias Peder Are Nøstvold Jensen, en høyreekstrem blogger som hadde spredd anti-demokratiske og autoritære holdninger og konspirasjonsteorier om muslimer og «Eurabia». Den mest absurde konsekvensen av kravet om å gi også høyreekstreme ytringer en offentlig plattform, var da «Fjordman» fikk 75.000 kroner i støtte fra organisasjonen Fritt Ord for å gi ut bok. Begrunnelsen for støtten var fordi de mente han hadde et særlig behov for å forsvare seg etter å ha blitt sterkt koblet til terroristens manifest.

Islamofobi vokser efter Breivik

Høsten og vinteren etter terrorangrepet på Utøya begynte den høyreekstreme organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) å markere seg i offentligheten. Den hatefulle retorikken mot immigranter generelt og muslimer spesielt, førte til at politiet fra starten av satte inn tiltak med politibeskyttelse og fysiske sperringer for å forhindre at antirasister jaga dem vekk. SIANs strategi har vært å stille seg opp i boligområder der mange har minoritetsbakgrunn, og provosere med å blant annet skrike ut konspirasjonsteorier om muslimer og brenne Koranen. Selv om antirasister mobiliserte bredt og både fagforeninger, politiske partier og familiefolk deltok i motdemonstrasjoner har politiet hatt en lav terskel for å ty til tåregass, køller og vannkanoner mot motdemonstranter.

Etter et spesielt ille angrep på mindreårige antirasister i Bergen i 2020 kom det en del kritikk mot politiet fra venstresiden. FrPs justispolitiske talsperson Per-Willy Amundsen mente det var et godt stykke politiarbeid for å sikre ytringsfriheten. Han mente også straffen for ungdommene som ble angrepet av politiet måtte være spesielt hard for å skremme andre fra å forsøke å forhindre ytringer fra SIAN uansett hvor hatefulle de måtte være. Den samme Amundsen hadde så mange hatefulle ytringer om muslimer og feminister i sosiale medier at han til slutt måtte trekke seg som leder for justiskomiteen i 2024.

SIAN har aldri klart å rekruttere i noen stor grad, takket være venstresidens iherdige kamp for å mobilisere og overdøve det omreisende hatsirkuset deres. Likevel er de et symptom på at både media, politikere og myndigheter ukritisk har lagt til rette for høyreekstremt tankegods.